Dans som forener

MONA STANG - doktorgradsstudent, Universitetet i Oslo. (Kronikk i Aftenposten 20.05.2009)
Alexander Rybaks spreke hallingdansere har vekket interesse for en aktivitet som opprinnelig spilte en fundamental rolle i folks liv.

Bevegelsestenkning
I Skandinavia representerer bergkunsten de eldste avbildninger av dans, deriblant akrobatlignende bevegelser som ligner Melodi Grand Prix-dansen. Det har imidlertid vært lite diskutert hvorfor nettopp dans ble hugget inn i bergflatene.

Bevegelse blir gjerne oppfattet som en mer arkaisk form for kommunikasjon enn tale, og ifølge Roderyk Lange var «bevegelsestenkning» en forløper for det å tenke med ordsymboler. Lange observerte at folkegrupper med begrensede vokabular ofte har svært rike «dansespråk». Gjennom dansen blir begreper omgjort til bevegelse.

Menneskene har danset ved de fleste av livets og naturens overganger; ved fødsler, innvielser, bryllup og død, under kriser, for å fremkalle regn eller sol, og markere begynnelse eller slutt på jordbrukssesongen, jaktperioden eller krig. Dans gir styrke, skaper samhold og blir oppfattet som middel til kontakt med maktene. Aktiviteten har derfor inngått i de fleste religioner.

Helleristningsdans
Blant bronsealderens helleristninger finner vi en rekke spennende dansemotiver. Noen av disse er tidligere ikke blitt tolket som dans, men sammenligner vi med billedmateriale fra andre deler av verden, skriftlige kilder og etnografiske observasjoner, er det ingen tvil om at det er danseaktiviteter som avbildes.

Figurenes arm- og beinposisjoner kan være et kriterium for å bestemme om vi har å gjøre med dans. Bøyde kne og utstrakte eller hevede armer f eks, er sannsynligvis ment å illustrere dans. Dans kan også avbildes på andre måter, bl.a. ved å plassere danseren slik at vedkommende ikke er i kontakt med underlaget.

Ristningene i Skjeberg og Bohuslän er spesielt rike på dansemotiver. Her finner vi dansere med sverd, spyd og skjold, noen ganger om bord på skip, og ofte falliske, slik som den kjente Begbymannen i Borge.

Et vanlig motiv er såkalte «adoranter», menneskeskikkelser med armene høyt hevet som i tilbedelse. I Egypt var dette en vanlig posisjon blant kvinnelige dansere, og i Rwanda utføres dansen av gifteklare jenter og symboliserer kuas horn, et mye brukt fruktbarhetssymbol verden over.

Ringdans i bronsealderen
Eksempel på ringdans fra bronsealderen kan være sirkelfigurer eller skålgroper omgitt av mennesker i adorantstilling, evt. med én skikkelse stående utenfor sirkelformasjonen.

En helt spesiell form for ringdans representerer muligens den såkalte maistanga på gården Lilla Gerum i Tanum, et motiv som består av en høy stang med en plattform på toppen, og med tre skikkelser hengende i rep ut fra stangen. Det ser ut som om fire «adoranter», den ene med horn, danser rundt stangen. Figuren har likheter med den såkalte volador-dansen som har overlevd i høylandet i Mexico og Guatemala, samt med ritualer fra bl.a. Sibir, India og Melanesia.

Voladoren utføres av unge menn kledd i fuglekostymer, som etter en akrobatoppvisning på plattformen lar seg rotere rundt stangen et visst antall ganger. Den blir gjerne etterfulgt av andre fugledanser, hvor deltagerne opptrer på linje og i formasjoner.

Mytiske dansere
Det er ikke bare mennesker som danser. Mange mytologier omfatter dansende guder, helter, forfedre og dyr. Også kristendommen hadde opprinnelig myter om dans, men disse ble etter hvert søkt fjernet.

Hinduenes Shiva kalles dansens mester, og ulike myter forteller hvordan han og andre guddommer danser, noen ganger i dyreham. Grekerne beskrev alle de olympiske gudene som dansere. Pan var «gudenes danselærer» og «den mest perfekte danser». Han blir fremstilt som halvt mann halvt geit, og er ofte omgitt av nymfer, som han sies å lede i dansen.

Apollo og tvillingsøsteren Artemis har også sine dansekor bestående av kvinner, musene og charitene. Gudene leder an, og dansen ender ofte opp i prosesjoner – også dette et forholdsvis vanlig helleristningsmotiv.

Om vi velger å tolke helleristningenes menneskelignende figurer som avbildninger av mytiske vesener, kan dette bl. a forklare hvorfor mange dansere avbildes som mye større enn andre figurer, gjerne med fuglehode eller horn. Guder og helter beskrives ofte som svært høye. Skikkelser som er halvt fugl eller dyr er ikke vanlige blant de greske gudene, men derimot i mange andre mytologier.

Guddommelige forbilder
Både Homer og Heriod (ca. 700 f Kr) skriver om dans. Hesiod omtaler bl.a. kuretene som forbilder for menneskelige tilbedere. Myten forteller at de var de første til å praktisere husdyrhold, birøkt og en rekke andre sosiale og kultiske aktiviteter.

Også nyere religioner preges av slik forbildetenkning. I det andre århundre ble det f eks erklært at englene danset i himmelen, og kristne ble derfor rådet til å danse i kirken. Jesus fremstilles som både danser og fløytespiller. Mytologien fungerer således ofte som modell for det virkelige liv, og utallige ritualer verden over dreier seg om nettopp dette – å gjenta guddommelige handlinger.

En av de mest interessante kildene til førmoderne dans, nedskrevet mens våre bergbilder var i en sluttfase, er Platons Lovene, hvor bl. a dansens sosiale funksjon drøftes, og hvor forfatteren faktisk bruker noen av de samme kategoriene og teoretiske utgangspunktene som moderne antropologiske arbeider om dans.

Platon ser dans som middel til å vinne gudenes gunst, verne seg mot fiender og slå dem i slag. Han diskuterer dansens rolle i moralopplæringen, og ser aktiviteten som en type uskrevne regler – grunnleggende for individets og særlig statens velbefinnende. Å danse betydde å være sosialisert, mens den som ikke kunne danse ble betraktet som udannet og ikke-borger.

Viktig bevaringsarbeid
Helleristninger, krukdans og andre tradisjonelle danser representerer levn fra tider da bevegelse ble sett på som kommunikasjon på lik linje med det talte ord, og er alle viktige kilder til å forstå fortidig mentalitet og ikke minst rasjonalitet.

Hulda Garborg og den frilynte ungdomsrørsla gjorde en formidabel innsats for å ta vare på de gamle norske dansene, bl.a. ved å oppsøke etterkommere etter vikingtidens og middelalderens nordmenn på Færøyene, for å lære seg «ekte» ringdans.

Som globalt fenomen kan dans forene og bygge broer. Både dansebevegelser og det de symboliserer er ofte felles for mennesker over store områder. Dans forteller derfor også om kulturkontakter i fjern fortid – og kan danne grunnlag for nye. Slik som møtet mellom nordmenn og russere, krukdans og kosakkdans, i Moskva anno 2009.